Cognitass endrer liv

– Mor satt bare i sofaen og gråt. Men etter kort tid med Cognitass tok hun til seg næring, trappet ned medisinbruken, følte mestring og mer livsglede.

Det høres ut som et eventyr, det Mona Falck Lines forteller om moren Gerds siste leveår. Men bakteppet er grått. Midt i åttiårene kom Parkinson-sykdommen snikende og stjal både funksjoner og glede. Alt ble vanskeligere og mer og mer meningsløst. Vennene døde. Sviktende helse gjorde at hobbyene måtte legges til side. Familien bodde langt unna.

Gerd som hadde reist hele verden rundt. Nå var hun av de siste som levde i den glade vennegjengen. Globetrotteren mistet mer og mer av seg selv og kontrollen over livet. Nå satt hun isolert hjemme i sin egen sofa og gråt.

Gerd er 86 år på bildet og sliter med skjelving på grunn av Parkinson. Hun følte seg ensom og hjelpesløs. Hun mistet matlysten og livsgnisten.

Anklaget de pårørende

I helgene kom datteren kjørende for å besøke moren. Men ute av stand til å holde rede på dager og timer var det vanskelig for Gerd å vite når hjemmetjenesten eller familien kunne ventes. Når dagene består i å vente i uvisshet, kommer alle for seint. Og anklagene kunne være bitre:

– Jeg kunne føle det som et ork, forteller Mona Lines åpenhjertig. – Jeg kjørte opp og ned til Sørlandet og tenke det skulle bli godt å komme frem til moren min. Men hun var forvirret og ofte sint; Hvorfor kom du ikke før? Hvorfor var du ikke her forrige helg?

– Jeg følte meg sliten, forteller Mona og tror mange pårørende har det på akkurat samme måten.

Redd for å mislykkes

Hvis moren brukte Cognitass ville det være lettere å holde kontakt. Gerd hadde aldri tatt i en datamaskin eller et nettbrett, så da datteren foreslo å starte med data i en alder av 86 ble hun enda mer sint på henne. Mona forsto at dette var et uttrykk for redsel. Moren ville ikke mislykkes med enda en ting. Unnskyldningen hun grep tak i var at datamaskiner var stygge, og slike ville hun ikke ha i stua si, smiler Mona.

Men Mona fikk tak i en elegant Mac som hun tok med til moren. På denne hadde hun lagt inn bilder fra turer moren hadde vært med på. Hun hadde jo opplevd så mye med vennegjengen. Men nå satt de stort sett isolert fra hverandre.

– Det å ta fram de gamle bildene ble veldig fint for henne. For sykdommen gjorde at hun ikke lenger klarte og ta opp og bla i vanlige fotoalbum.

Bilder gjør det lettere å følge med på alt som skjer, uten å være der selv. Eller mulighet til å bla i gamle og gode minner. Ger hadde 29 album fulle med bilder og minner.

Etter at Cognitassen kom inn i stua ble møtene mellom mor og datter hyggeligere; – Jeg viste bildene på skjermen, og vi kunne snakke om de som var på bildere og hendelsene hun hadde vært med på, forteller Mona. Hun hadde en plan om å gjøre moren i stand til å styre med maskinen selv. En dag de bladde i det digitale fotoalbumet stoppet Mona bare opp og da fortsatte moren å bla på egenhånd. Dermed var det gjort. Gerd som kun hadde skrevet på skrivemaskin med rettetast hadde oppdaget at datamaskinen ikke var farlig og hun kunne mestre den.

Rutiner inn i livet

Deretter var ikke veien lang til å skrive og sende e-poster og legge kabal. Faktisk ble dette noe av det hyggeligste i hverdagen framover:

Gerd brukte maskinen til å legge kabal. Det var så vanskelig å holde kortene selv, når hun skalv så mye. Hun surfet også rundt etter informasjon og så på hjemmesider for steder hun hadde besøkt tidligere i livet.

– Mor fortalte at det første hun gjorde om morgenen var å tusle bak rullatoren inn i stua, skru på maskinen og sjekke været og om det hadde kommet noe e-post. Egentlig det samme mange eldre gjør; sjekker postkassa og været ute. Hun var kjempeinteressert i været.

Det tok sin tid, men ble en viktig morgenrutine. Og hadde det kommet e-post ble det en god dag, forteller Mona.

Den livsviktige næringen

En viktig funksjon Mona ordnet var å legge inn tidspunkter for måltider. Hjemmetjenesten ordnet med måltider slik at alt sto klart i kjøleskapet. Men Gerd følte seg ikke spesielt sulten, og syntes måltider bare var pes. Maten ble ikke spist og hun ble tynnere og tynnere.

– Men når det kom opp på skjermen at hun skulle spise, så fikk hun i seg næring. Fire måltider om dagen, forteller Mona. Moren begynner å legge på seg igjen og samtidig ble det kognitive bedre slik at hun klarte å følge med på hvilken dag det var. Etterhvert la datteren også inn andre ting som skulle skje.

Etter at moren begynte å ta til seg næring gikk andre ting også bedre. Faktisk hadde hun en veldig bratt positiv formkurve i denne tiden og kunne trappe ned på medisiner.

Hjelp med tidsaspektet

Men skjermen fikk Gerd full oversikt over dagen og hva som skulle skje. Hun kunne følge med på hvor mye tid det var til hjemmetjenesten eller noen fra familien skulle komme. Funksjonen blir som et timeglass, nederst på siden.Hun hadde oversikt og visste at hun hadde tid til å legge kabal eller lese aviser. Hun la mye kabal, forteller Mona. I sju år faktisk, smiler hun.

Nytt liv med Cognitass

Cognitass ga moren til Mona et helt nytt liv. Verken mer eller mindre.

– Vi hadde prøvd å gi henne mobiltelefon. Men det var for vanskelig teknisk, selv om det var den enkleste med de største knappene fra Doro. Men hun ble etterhvert god på Cognitass! Det gikk til og med helt fint å bruke datamus. I alle fall etter mye øvelse. Fingrene skalv ikke så mye når hun brukte den, forteller Mona. Slik kunne Gerd holde kontakt med familie og venner og holde orden på tiden og hverdagen.

– Det er slett ikke så vanskelig å bruke e-post og Internett, fortalte Gerd om Cognitass. Alle bildene mine ligger så greit sortert og tilgjengelig. Jeg kan få dem opp på skjermen og sette tekst til, uten å måtte løfte de tunge papiralbumene. Det er jo så hyggelig å kunne se bilder av mennesker jeg kjenner og alle de fine opplevelsene jeg har hatt i livet!

– Jeg så hva dette gjorde med stoltheten hennes. Hun vokste og ble så fornøyd. Hun følte mestring. Og hun kunne vise bilder til de som kom på besøk. Og, vet du, hun lærte seg å google! Spesielt ble hun fascinert av mumiene i Egypt. Samtalene når jeg kom på besøk kunne dreie seg om alt hun hadde lest siden sist og vi kunne se på bilder hun hadde fått tilsendt, forteller Mona. – Jeg kunne starte med å si; Nå må du vise meg hvilke bilder du har fått denne uken! Da ble det hele snudd. Det at maten ikke hadde vært god, at hjemmetjenesten hadde kommet for seint, og andre slike ting. Det er jo så viktig å få snudd det! Du kan ikke bare sitte å jatte med på alt det som er trist, slår Mona fast.

Cognitass for eldre

Cognitass passer perfekt til personer med lett kognitiv svikt. Mona foreslår for eksempel slagpasienter, eller mennesker med begynnende demens og Parkinson. For Gerd ble Cognitass en stor kilde til livsglede og mestring i sju år. Hun brukte den til få uker før hun døde, 94 år gammel. Da hun etterhvert ble så syk at hun måtte flytte til sykehjem så hadde ikke sykehjemmet internett. Ja, det har de ikke ennå, heller, forteller Mona Falck indignert. Løsningen for oss var å kjøpe et mobilt bredbånd til henne. Og helt til det siste kunne vi sitte og se på bilder sammen. Faktisk var det det eneste som kunne roe henne ned den aller aller siste tiden da hun hadde hallusinasjoner. På dette tidspunktet kunne hun ikke klare noe selv, men jeg kunne finne fram bilder fra hagen hennes, slik at vi kunne snakke om det i stedet, forteller Mona Falck Lines.