Motivasjon tar utgangspunkt i den enkelte

Skrevet av: Rikke Daugård • Spesialpedagog og faglig konsulent og koordinator hos Mobilize Me

 

Alle mennesker drives av motivasjon. Forskjellen ligger kun i hva det er som motiverer den enkelte. Mennesker med kognitiv svikt, som f.eks. ADHD og autisme, kan ha vansker med å motivere seg selv. De har ofte nedsatte kognitive funksjoner, nedsatt oppmerksomhet, nedsatt mentaliseringsevne og nedsatt evne til å regulere følelser. Dette påvirker deres motivasjon og evnen til å se muligheter – i alle aktiviteter.

 

Denne teksten om motivasjon er skrevet av Rikke Daugård som er utdannet spesialpedagog. Hun arbeider som faglig konsulent og koordinator hos Mobilize Me i Danmark. Hun gir oss her gode råd om hvordan man kan motivere mennesker med kognitiv svikt og hvordan man kan bruke Mobilize Me som et verktøy.

 

Motivasjon

Når man har en kognitiv svikt er det vanskelig å bli i en oppgave. Dette gjelder spesielt når oppgaven har blitt rutinepreget fordi hjernen har nedsatt innebygd tilbakemelding og belønning. Rent konkret mangler man stoffet dopamin, som er med på å motivere til igangsetting og styre arbeidshukommelsen. For mennesker med kognitiv svikt handler det altså ikke om at de ikke makter eller orker, men at de har nedsatt evne til å motivere seg selv. Det er spesielt vanskelig hvis målet med en aktivitet er uklart eller ikke oppleves som meningsfullt for brukeren.

 

Når felleskapet ikke er nok

Motivasjon er sterkt relatert til våre følelser, og vi strever selvfølgelig med det som gir oss negative følelser. Mennesker med kognitiv svikt motiveres sjeldent på samme måte som nevrotypiske (normalfungerende), fordi de ikke finner glede i de samme tingene. Lysten til å være en del av et fellesskap skaper f.eks. ikke en naturlig, indre motivasjon, som det ofte gjør hos nevrotypiske.

 

Derimot har personer med f.eks. autisme ofte en større motivasjon for å drive med det de har stor interesse for. Det kan man som foreldre eller støtteperson bruke konstruktivt ved å benytte spesialinteressen som en inngang til å snakke om et emne – eller som en belønning.

 

Tony Attwood, klinisk psykolog og spesialist i Asperger syndrom, er en stor talsmann for å bruke spesialinteresser som motivasjonsfaktor. I boken «Asperger syndrom» (2017) skriver han følgende om bruk av spesialinteresser:

 

«Tillatelse til å drive med spesialinteresser er en påfallende sterk belønningsmulighet. Hvis man lager leksene i skolen, kan det gi fritid til å kunne drive med spesialinteressen. Hvis barnet f.eks. løser ti matematikkoppgaver på ti minutter, kan det få ti minutters fritid på PC: n.» (Attwood, 2017)

 

I Mobilize Me er det lett å lage en struktur hvor aktivitetene motiveres av en belønning. I Mobilize Me kan en aktivitet sammensettes av flere underaktiviteter der den siste aktiviteten er noe som brukeren er veldig motivert for (og som utløser dopamin). Det kan f.eks. være en film på iPaden, eller andre aktiviteter som brukeren syns er gøy.

 

 

 

 

 

Her har vi lagt til en belønning i Mobilize Me. Når brukeren har gjennomført de to første oppgavene kan han se Kaptein Sabeltann på sin iPad. Hvor lang tid han kan gjøre det avhenger av hvor raskt han løser de første oppgavene.

 

Visualiserer veien til belønning

Du kan understøtte motivasjon med bilder og planer i Mobilize Me, sånn at veien til belønning blir visuell. Er belønningen lengre inn i fremtiden, kan det hjelpe både på hukommelsen og motivasjonen å henge opp en fysisk seddel, der det blir krysset av når et mål er nådd.

 

Det som er viktig når man arbeider med flere delmål er at det vises visuelt hvor mange delmål som er igjen før vi krysser målstreken. På den måten kan du hjelpe brukeren med å overvinne indre motstand, og på den måten få nye erfaringer som forhåpentligvis gjør det litt lettere neste gang.

 

Det skal være meningsfullt for den enkelte brukeren

Du kommer lengst med din innsats hvis en aktivitet er meningsfull for den enkelte. Mennesker med kognitiv svikt har sjeldent det store overblikket og det er derfor viktig at det finnes en konkret plan med den enkelte aktiviteten. Det kan ofte være vanskelig å beskrive den overordnede meningen, men hvis du gjør det, vil det ofte motivere brukeren.

 

Eksempel: «Hvorfor skal jeg skrive en krim? Jeg skal jo ikke bruke den til noe»

Som foreldre eller fagperson, må du her hjelpe brukeren til å se den større sammenhengen. Si f.eks. «I det store perspektivet går du på skole fordi du gjerne vil bli flymekaniker. Det blir man kun hvis man er god til å snakke og skrive norsk, og det å skrive en stil er et skritt på veien dit.»

 

Det er individuelt hva den enkelte ser som meningsfullt, så jo bedre du kjenner din bruker jo lettere kan du sette opp et scenario som forklarer sammenhengen.

Noen kan bruke alle spørsmålene nedenfor mens andre kan nøye seg med færre. De spørsmål man kan bruke er:

 

 

 

  1. Hva skal jag lage? (innhold)
  2. Hvorfor skal jeg lage det? (mening)
  3. Hvordan skal jeg lage det? (metode)
  4. Hvor skal jeg lage det? (plassering)
  5. Når skal jeg lage det? (tidspunkt)
  6. Hvor lenge skal jeg lage det? (tidshorisont)
  7. Hvem skal jeg lage det med? (personer)
  8. Hvor mye skal jeg lage? (mengde)
  9. Hva skal jeg etterpå? (neste)

 

Du kan f.eks bruke beskrivelsesfeltet i PlaNet til å besvare alle spørsmålene. Vær oppmerksom på at det er vanskelig å overføre en erfaring fra en sammenheng og ta den til en annen. Det vil si, at du ikke nødvendigvis kan regne med at selv om du har øvd deg mye i «hvorfor skal jeg lage en krim», så vil andre lignende oppgaver gi mening. For mennesker med kognitiv svikt vil det være stor forskjell på å skrive om eksempelvis dinosaurer og krim, og erfaringen kan derfor ikke tas direkte.

 

Bakdørs pedagogikk

Det er vanskelig å arbeide med et annet menneskes selvinnsikt i forhold til støttebehov, hvis ikke vedkommende selv er en del av planen og kan se seg selv i den. Motiver gjennom samtale og kjennskap til den enkeltes interesser og ønsker, i stedet for å si direkte «du har bruk for hjelp til….., nå skal du bare se».

 

Det er ikke sikkert at brukerens syn på hva han/hun har bruk for er det samme som ditt. Derfor er det ofte en god idé å arbeide mer indirekte med din innsats.

 

Eksempel: Du vill gjerne vite hvor mye din elev har forstått av et bestemt emne, f.eks Martin Luther. I stedet for å direkte si «kan du fortelle meg om Martin Luther?» så prøv med «jeg kan faktisk ikke selv huske hva jeg har sagt, kan du si noe om Martin Luther? Hva var egentlig det viktigste?»

 

Sett brukerens egne ønsker i sentrum

Som støtte- og/eller fagperson har vi de beste intensjoner om å hjelpe brukerne, men innimellom kan vi faktisk gå oss litt vill i vår egen agenda. Det skjer typisk i de situasjoner hvor vi beslutter oss for å hjelpe brukeren med noe som han/hun egentlig ikke betrakter som et problem. Hvis man som utgangspunkt har en innstilling som sier «nå skal jeg hjelpe deg» (underforstått – du kan ikke selv), så blir reaksjonen ofte en avvisning.

 

Som støtteperson skal man derfor være klar over sin egen agenda og tilsidesette den, sånn at man kan møte mennesket der hvor den befinner seg.

 

Vår erfaring viser at hvis du f.eks. snakker med brukerne om hvilket verktøy de syns er best og viser konkrete eksempler i Mobilize Me og PlaNet, så får du ofte et kompetent svar.

 

Å se og høre at man blir tatt på alvor er viktig for alle mennesker. Gjør det derfor alltid tydelig for brukeren at du interesserer deg for hans/hennes mening og si f.eks:

 

  1. «Hva synes du?»
  2. «Din mening er viktig»
  3. «Vi snakker om det»

 

Det kan være vanskelig å forstå når andre tenker helt annerledes enn gjennomsnittet. Vi må gjøre en innsats med å spørre den enkelte så blir vi bedre til å forstå. Da blir vi også bedre til å motivere.